TomasHVM
Swordsman
Her følger et fortellergrep jeg bruker fast i en av mine kampanjer (Rollespillet Fabula, fantasy, norsk utgivelse 1999). Det er en todelt scene der grunnlaget legges helt i åpningen av kampanjen, og fruktene høstes av meg mange spillinger senere. Den innledende situasjonen kan gi spillerne store fordeler om de er kyniske og brutale, men slike handlinger kan gi dem problemer senere, når de virkelig er i knipe. Det er et slags fortellerteknisk "bakholdsangrep", basert på at orket tradisjonelt er monstre vi kan drepe.
La meg forklare:
En av de mest vellykkede av innledningsscenene på mine kampanjer i kongeriket Orianna er møtet med to orkiske kremmere på vertshuset Den Hvite Due, utenfor borgen til Duebaronen. Det skjer alltid helt i starten av kampanjen, når rollene forlater sin landsby for å søke tjeneste hos de mektige i landet, f.eks. Duebaronen.
Rollene er heldige og når vertshuset idet en voldsom storm legger seg over området. De blir tatt veldig godt imot av en sympatisk vert. Borgvokterne på nabobordet har tydeligvis frivakt, og hygger seg svært. Det blir skålt med dem, og rollene blir invitert til å sitte sammen med dem. Verten gir en runde på huset, og setter seg ned ved bordet. Stemningen er jovial og god, vokterne er kameratslige og gir gode råd, og spillerne ser mange muligheter til å få en introduksjon i borgen.
Så går døren opp. Inn ramler det to "grønnskollinger" (ork). Det blir helt stille rundt bordet. Vokterne stirrer. Verten reiser seg og forteller orket at han bare serverer "skikkelige folk". Grønnskollingene sier de kan betale for seg, at de kan sitte stille ved døren, at de ikke skal være til bry. Men den "gode" verten, godt støttet av vokterne, tyr til håndmakt for å kaste dem ut i stormen igjen. Vokterne er riktig brutale når de gjør dette, og orket er ganske vergeløst. En av vokterne sparker et ork i ryggen så det knaser. Det andre orket må dra sin venn med seg ut i stormen.
Spillerne får selvsagt spørsmål om rollene deres gjør noe. De som gjør mine til å gå mellom, forhandle, eller protestere, blir aggressivt konfrontert av vokterne, som er erfarne slåsskjemper og sverdfektere. Ethvert forsøk på å mildne behandlingen av orket fører til at vert og voktere mister sympatien med rollene, og det hjelper uansett ikke. Orket blir kastet ut. Rollene KAN faktisk ikke hjelpe orket.
Dersom rollene hjelper til med å kaste ut orket har de selvsagt gjort sin lykke blant vokterne, og vil få varme anbefalinger fra disse når de søker tjeneste i borgen. De har rett og slett oppnådd vokternes tillit og vennskap. Verten vil også berømme slike holdninger, og samtidig passe på å understreke orkets tyvaktighet, brutalitet og dumhet.
Det store poenget med denne scenen er at kampanjen er full av møter med orket, og kremmerne i denne scenen blir ikke drept. En av dem blir lemlestet (knukket rygg, lam i bena) og den andre blir en bitter fiende av alle mennesker. Når rollene senere er utsendinger til orket, eller fanger hos dem, blir de gjenkjent av disse to...
Da får det betydning hvordan rollene oppførte seg, den gangen på vertshuset.
Når dette skjer har spillerne uten unntak glemt denne episoden (alle jeg har spilt med til nå). De blir minnet på den av ett av orket som opplevde grusomhetene. Å se ansiktet til spillerne når dette skjer er verdt en hel kampanje! Plutselig går det opp for dem at rollenes liv avhenger av velviljen til noen de enten ikke har stilt opp for, eller har vært med på å lemleste, en gang for lenge siden.
Dette gir en egen nerve til deres forsøk på å forhandle seg ut av situasjonen...
Jeg lurer på om det er andre som legger opp lignende "feller" i sine kampanjer.
- Hvordan gjør du det?
- Hva gjør du?
- Hvilke effekter får det?
La meg forklare:
En av de mest vellykkede av innledningsscenene på mine kampanjer i kongeriket Orianna er møtet med to orkiske kremmere på vertshuset Den Hvite Due, utenfor borgen til Duebaronen. Det skjer alltid helt i starten av kampanjen, når rollene forlater sin landsby for å søke tjeneste hos de mektige i landet, f.eks. Duebaronen.
Rollene er heldige og når vertshuset idet en voldsom storm legger seg over området. De blir tatt veldig godt imot av en sympatisk vert. Borgvokterne på nabobordet har tydeligvis frivakt, og hygger seg svært. Det blir skålt med dem, og rollene blir invitert til å sitte sammen med dem. Verten gir en runde på huset, og setter seg ned ved bordet. Stemningen er jovial og god, vokterne er kameratslige og gir gode råd, og spillerne ser mange muligheter til å få en introduksjon i borgen.
Så går døren opp. Inn ramler det to "grønnskollinger" (ork). Det blir helt stille rundt bordet. Vokterne stirrer. Verten reiser seg og forteller orket at han bare serverer "skikkelige folk". Grønnskollingene sier de kan betale for seg, at de kan sitte stille ved døren, at de ikke skal være til bry. Men den "gode" verten, godt støttet av vokterne, tyr til håndmakt for å kaste dem ut i stormen igjen. Vokterne er riktig brutale når de gjør dette, og orket er ganske vergeløst. En av vokterne sparker et ork i ryggen så det knaser. Det andre orket må dra sin venn med seg ut i stormen.
Spillerne får selvsagt spørsmål om rollene deres gjør noe. De som gjør mine til å gå mellom, forhandle, eller protestere, blir aggressivt konfrontert av vokterne, som er erfarne slåsskjemper og sverdfektere. Ethvert forsøk på å mildne behandlingen av orket fører til at vert og voktere mister sympatien med rollene, og det hjelper uansett ikke. Orket blir kastet ut. Rollene KAN faktisk ikke hjelpe orket.
Dersom rollene hjelper til med å kaste ut orket har de selvsagt gjort sin lykke blant vokterne, og vil få varme anbefalinger fra disse når de søker tjeneste i borgen. De har rett og slett oppnådd vokternes tillit og vennskap. Verten vil også berømme slike holdninger, og samtidig passe på å understreke orkets tyvaktighet, brutalitet og dumhet.
Det store poenget med denne scenen er at kampanjen er full av møter med orket, og kremmerne i denne scenen blir ikke drept. En av dem blir lemlestet (knukket rygg, lam i bena) og den andre blir en bitter fiende av alle mennesker. Når rollene senere er utsendinger til orket, eller fanger hos dem, blir de gjenkjent av disse to...
Da får det betydning hvordan rollene oppførte seg, den gangen på vertshuset.
Når dette skjer har spillerne uten unntak glemt denne episoden (alle jeg har spilt med til nå). De blir minnet på den av ett av orket som opplevde grusomhetene. Å se ansiktet til spillerne når dette skjer er verdt en hel kampanje! Plutselig går det opp for dem at rollenes liv avhenger av velviljen til noen de enten ikke har stilt opp for, eller har vært med på å lemleste, en gang for lenge siden.
Dette gir en egen nerve til deres forsøk på å forhandle seg ut av situasjonen...
Jeg lurer på om det er andre som legger opp lignende "feller" i sine kampanjer.
- Hvordan gjør du det?
- Hva gjør du?
- Hvilke effekter får det?
