Nordmannen
Veteran
Mike trasker nedover gaten, det er natt men det betyr ingenting. Solen kan man jo ikke se om dagen heller, og neonskiltene ser bedre ut i mørke enn i den evige grålysningen. Men viktigst av alt; det er få øyne i natten, og de vil få se mindre, tenkte han mens han sjekket at Deaglen var ladd, vel det var en bekymring mindre.
En gang, i midten i forrige århundre ble denne bydelen bygd, en forstad for hjemvendte soldater i en eller annen stor krig i Europa. Disse flyttet senere ut, og leilighetene ble for små for det vanlige mennesker etter hvert kunne være fornøyd med. Og mindre fint folk flyttet inn, oppussing og renovering ble neglisjert og dette gikk i onde sirkler, inntil dette bare ble krypinn for de som ikke hadde noe bedre. Trist, men penger er makt og der slikt ikke finnes går det bare en vei.
Langerne står på rekke og rad, en foran hver trappeoppgang. En stille krig ble utkjempet, en kamp om de beste plassene og, imellom dem, jentungene, de yngste måtte være rundt tolv, de fleste rundt 15-16, veldig få overlevde kjønnssykdommene og lystene til visse menn, kombinert med denne bydelens elendighet lenger enn til 18års-alderen. Han hadde bodd her, men han hadde hatt venner, venner? Nei, allierte, man samarbeidet kun for å overleve, og han ville ha angitt hvilken som helst av dem for en vei ut herifra.
Men det finnes ingen snarveier herfra og dit. Kun to kilometer fra slummens bunnløse svelg, samfunnets avskum og til de rike, de som ikke har større bekymringer enn hvordan årets ferietur skal finansieres, de som har jobb, mat, hus og helseforsikring. Derfra kan man følge en to kilometer lang rett hvit linje på asfalt, ingen hindre, ingen fysisk sperre, bare en lett framkommelig beinvei. Men i den andre enden, her, tenkte Mike befant alt det de ikke kunne forestille seg, hva deres trygghetsbehov fikk dem til å glemme, fornekte. Psykologisk var avstanden tusen ganger lengre. Eneste veien herfra til dit består av dyktighet, kontakter, hardt arbeid og en urettferdig mengde av flaks. Og det var flere som kom i motsatt retning, tvunget til å flytte nærmere og nærmere.
Han hadde nesten klart det, han hadde hold seg unna sprit holdt seg unna dop, han var heldig nok til å være registrert, ha rett til å kunne bevege seg fritt, rett til den elendige maten og sykepleien som det offentlige kunne tilby nå og da. Han hadde lært seg når han burde gjømme seg, han hadde det instinktet og den erfaringen som gjorde at enkelte geriljasoldater kunne kjempe i tretti år for så å dø av alderdom, uten at noen andre enn hans nærmeste visste hva han hadde utrettet i livet. Han kjente denne delen av byen bedre enn noen annen, kunne se hvem som hørte hjemme og hvem som ikke gjorde det, derfor hadde han hus… og mat.
Men han var fullt klar over hvorfor han hadde kommet seg bort, og det var fordi det fremdeles fantes interesser her, interessene til de som kunne leve godt ved å selge midlertidig frihet fra den elendighet som preger deres tilværelse, men denne friheten har den bakside at den slenger elendigheten tilbake, med renter. Den koster de fleste livet også, men det er kanskje verdt pengene.
En uteligger prøver å stikke ham i ryggen.
-Du vil ha mine 50 Dollar, hæ? Jeg skal gi deg noe annet jeg, 50 spark!
Tre var nok, gispingen hadde gitt seg etter det andre sparket, synd, men dette var et spill, et spill på liv og død hvor man hadde alt å tape og lite å vinne, men hvis man ikke deltar… da taper man automatisk.
Han har det nok bedre nå, uansett om han er der oppe, der nede eller i et annet liv. Selv om alt dette religionstullet, er nettopp det, tull, så er likevel alt bedre enn dette.
Der ja, målet hans en mørk høy mann med glattkjemmet hår, en .357 mag, klassisk, i baklomma. Jeans og skinnjakke. Mike drar fram Deaglen og skrur på lyddemperen, skjuler pistolen under frakken.
– Rick Colton?
– Ja?
–Jeg skal ha et selskap med noen kompiser, og skulle gjerne ha noen… ”vertinner”, helst rundt 16-17 år. – Det skulle nok kunne la seg ordne, hvor, når, antall og kvalitet?
– Din siste ordre vil ikke kunne fullbyrdes, Mike tar fram pistolen.
–Men i alle, hva er dette?
–Sorry, ingenting personlig, men dette er risken du tar ved å være uavhengig i denne bransjen.
–Men hvordan går det an å drepe meg? Hvordan kan man være så hjerteløs?
Mike trekker av, en gang, to ganger, Rick synker sammen mot veggen i smuget de har beveget seg inn i, blodet strømmer ut fra to hull i brystkassen hans, Mike tar seg tid og setter neste blyladning i tinningen.
-Hjerteløs? Sammenlignet med å by fram jentebarn fra 15 årsalderen og la dem sakte dø i en container når de ikke kan brukes mer, er dette veldedighet.
Men dette handler bare om penger som vanlig.
Og ett nytt skritt på veien dit, bort herfra...
// Noe jeg bare gjorde, men synes at det kan passe bra til Neotechs verden, og, beklageligvis, vår egen også...
En gang, i midten i forrige århundre ble denne bydelen bygd, en forstad for hjemvendte soldater i en eller annen stor krig i Europa. Disse flyttet senere ut, og leilighetene ble for små for det vanlige mennesker etter hvert kunne være fornøyd med. Og mindre fint folk flyttet inn, oppussing og renovering ble neglisjert og dette gikk i onde sirkler, inntil dette bare ble krypinn for de som ikke hadde noe bedre. Trist, men penger er makt og der slikt ikke finnes går det bare en vei.
Langerne står på rekke og rad, en foran hver trappeoppgang. En stille krig ble utkjempet, en kamp om de beste plassene og, imellom dem, jentungene, de yngste måtte være rundt tolv, de fleste rundt 15-16, veldig få overlevde kjønnssykdommene og lystene til visse menn, kombinert med denne bydelens elendighet lenger enn til 18års-alderen. Han hadde bodd her, men han hadde hatt venner, venner? Nei, allierte, man samarbeidet kun for å overleve, og han ville ha angitt hvilken som helst av dem for en vei ut herifra.
Men det finnes ingen snarveier herfra og dit. Kun to kilometer fra slummens bunnløse svelg, samfunnets avskum og til de rike, de som ikke har større bekymringer enn hvordan årets ferietur skal finansieres, de som har jobb, mat, hus og helseforsikring. Derfra kan man følge en to kilometer lang rett hvit linje på asfalt, ingen hindre, ingen fysisk sperre, bare en lett framkommelig beinvei. Men i den andre enden, her, tenkte Mike befant alt det de ikke kunne forestille seg, hva deres trygghetsbehov fikk dem til å glemme, fornekte. Psykologisk var avstanden tusen ganger lengre. Eneste veien herfra til dit består av dyktighet, kontakter, hardt arbeid og en urettferdig mengde av flaks. Og det var flere som kom i motsatt retning, tvunget til å flytte nærmere og nærmere.
Han hadde nesten klart det, han hadde hold seg unna sprit holdt seg unna dop, han var heldig nok til å være registrert, ha rett til å kunne bevege seg fritt, rett til den elendige maten og sykepleien som det offentlige kunne tilby nå og da. Han hadde lært seg når han burde gjømme seg, han hadde det instinktet og den erfaringen som gjorde at enkelte geriljasoldater kunne kjempe i tretti år for så å dø av alderdom, uten at noen andre enn hans nærmeste visste hva han hadde utrettet i livet. Han kjente denne delen av byen bedre enn noen annen, kunne se hvem som hørte hjemme og hvem som ikke gjorde det, derfor hadde han hus… og mat.
Men han var fullt klar over hvorfor han hadde kommet seg bort, og det var fordi det fremdeles fantes interesser her, interessene til de som kunne leve godt ved å selge midlertidig frihet fra den elendighet som preger deres tilværelse, men denne friheten har den bakside at den slenger elendigheten tilbake, med renter. Den koster de fleste livet også, men det er kanskje verdt pengene.
En uteligger prøver å stikke ham i ryggen.
-Du vil ha mine 50 Dollar, hæ? Jeg skal gi deg noe annet jeg, 50 spark!
Tre var nok, gispingen hadde gitt seg etter det andre sparket, synd, men dette var et spill, et spill på liv og død hvor man hadde alt å tape og lite å vinne, men hvis man ikke deltar… da taper man automatisk.
Han har det nok bedre nå, uansett om han er der oppe, der nede eller i et annet liv. Selv om alt dette religionstullet, er nettopp det, tull, så er likevel alt bedre enn dette.
Der ja, målet hans en mørk høy mann med glattkjemmet hår, en .357 mag, klassisk, i baklomma. Jeans og skinnjakke. Mike drar fram Deaglen og skrur på lyddemperen, skjuler pistolen under frakken.
– Rick Colton?
– Ja?
–Jeg skal ha et selskap med noen kompiser, og skulle gjerne ha noen… ”vertinner”, helst rundt 16-17 år. – Det skulle nok kunne la seg ordne, hvor, når, antall og kvalitet?
– Din siste ordre vil ikke kunne fullbyrdes, Mike tar fram pistolen.
–Men i alle, hva er dette?
–Sorry, ingenting personlig, men dette er risken du tar ved å være uavhengig i denne bransjen.
–Men hvordan går det an å drepe meg? Hvordan kan man være så hjerteløs?
Mike trekker av, en gang, to ganger, Rick synker sammen mot veggen i smuget de har beveget seg inn i, blodet strømmer ut fra to hull i brystkassen hans, Mike tar seg tid og setter neste blyladning i tinningen.
-Hjerteløs? Sammenlignet med å by fram jentebarn fra 15 årsalderen og la dem sakte dø i en container når de ikke kan brukes mer, er dette veldedighet.
Men dette handler bare om penger som vanlig.
Og ett nytt skritt på veien dit, bort herfra...
// Noe jeg bare gjorde, men synes at det kan passe bra til Neotechs verden, og, beklageligvis, vår egen også...
