TomasHVM
Swordsman
Dette er noen tanker rundt rollespill som form. De er hentet fra fortelleravsnittet i rollespillet Romanse! De fleste punktene i denne betraktningen er generelle, men noen av dem er spesielle for Romanse!
______________________________
INNLEDNING
Rollespillet bygger på lekens metode. Leken er intuitiv og kreativ, medskapende og viltvoksende. I rollespillet brukes samtidig grep fra fortellerkunst og spill. Disse grepene skiller rollespillet fra leken. Rollespillet får fastere rammer og klarere retning. Det skaper en enhetlig og konsekvent fiksjon, og gir grunnlag for et mer viljestyrt og bevisst samspill. Rollespillet blir en uttrykksform der fremføringen skjer på spillskaperens premisser, men med utgangspunkt i deltagernes ressurser. De må bruke seg selv for å gi rollespillet dramatisk innhold.
Rollespillet har en metode der innspill og samspill er en forutsetning for deltagelse. Deltagernes fantasilek blir synliggjort i dialogen mellom dem, og springer samtidig ut av denne. Rollespillet drives fremover av dialogens dynamiske natur. ”Det ene ordet tar det andre”, og et drama blir til. Det ligger latente synergi-effekter i kommunikasjon rundt egne fantasibilder. De kan forsterkes, berikes og utdypes, samtidig som den sosiale og mentale relevansen øker. I rollespillet utløses denne synergien ved hjelp av konkrete forteller- og spillgrep.
_________________________________________
FORTELLERGREP
Bruken av en forteller i dette spillet er et fortellergrep. Fortelleren er en arrangør og leder av spillet. Han er ”ånden” som driver spillets fysiske og sosiale omgivelser. Han beskriver hvor de er, hvem som er der sammen med dem, og hva som skjer. Han tar initiativet til nye scener, introduserer nye biroller. Han gestalter de store skurkene i spillet, og kjærlighetens utkårede. Bruken av en forteller åpner store muligheter i spillet.
Det er et fortellergrep å gi hovedrollene i dramaet egne ”skytsånder”. Dette er ett av grepene som skiller rollespillet fra fortellerkunsten. Spillernes interaksjon med hverandre og med omgivelsene i spillet, gjennom rollene, gjør dramaet uberegnelig og levende. Det gjør deltagerne i spillet til medskapere. Sammen skaper de én stor fortelling, om følget rollene utgjør. Hver spiller skaper samtidig en fortelling for sin rolle. ”Fortellinger” i vanlig forstand er det ikke, men når det fungerer godt blir rollespillet både fargerikt og levende, en fortellingens ”spindelvev” der alle deltagerne er med og fletter tråder.
At fortelleren styrer kjærligheten er et fortellergrep. Spillerne styrer sine roller i alt, bortsett fra dette ene. Det illustrerer det faktum at rollene selv ikke kan styre hvem de forelsker seg i. At kjærligheten er uimotståelig hører med til dette. Det gir fortellerens bestemmelse konsekvens, og er grunnlaget for et melodrama. Du finner uimotståelig kjærlighet i litteraturen også, for eksempel hos Jane Austen og William Shakespeare.
Å gi forskjellige rolleark til rollene er et fortellergrep. Det støtter spillerens bilde av rollen, og bygger opp under forskjellene dem imellom. Rollene befinner seg i et samfunn fjernt fra idealene om likhet, brorskap og rettferdighet. Det er forskjell på adel og folk. Det er forskjell på damer og herrer. Ordbruken og sitatene på rollearket er en del av dette. Språk er kultur. Det er ganske viktig hvilke ord vi bruker.
Informasjonen om rolletypene kan brukes som støtte underveis i spillet. Ta kopier av disse sidene, gjerne på baksiden av rollearkene, slik at spillerne kan ha denne informasjonen tilgjengelig hele tiden. Her kan de hente viktig innsikt om rollen og samfunnet rundt den. Denne innsikten kan omsettes i både ord og handling. Det gjør spillerne tryggere på rollen, og gjør det lettere for dem å ta initiativer. Når spillerne følger seg hjemme i miljøet blir spillet bedre.
Det er et fortellergrep å la spillerne ta valg for sin egen rolle. De blir kjent med rollen og får sterkere følelse for den. Å sette opp rollen på et skjema med faste punkter kan virke både hemmende og banalt. Rollearket er likevel en støtte for intuisjon og kreativitet. Fordi rollen settes opp skjematisk, blir den lett å bruke. Fordi den er stikkordpreget, blir personlighet og karakterdybde noe spilleren skaper underveis i spillet.
Måten informasjonen om miljøet formidles på er et fortellergrep. Her snakker vi ikke bare om tekstens kvalitet og innhold, men også om hvordan den organiseres for bruk i spillet. Det velges vanligvis å stykke opp stoffet i hierarkiske strukturer, i krysningen mellom en lærebok og et oppslagsverk. Når elementene i bunnen av strukturene er funksjonelle, og lett bringes i interaksjon med rollene, skapes et ”levende” miljø.
Myter er et viktig fortellergrep. Romanse! gjør det kjærlighetsfylte og lykkelige ekteskapet til hovedmyten. Makt er også en myte, manifestert gjennom drømmen om ekteskap med en prins eller prinsesse. Det gode vennskapet er en annen myte. Den hellige Hånden er en myte som influerer mye av spillet. De palmiske riker, det hellige landet Soria og demonene i Taklamar er alle del av spillets myter. Myter kan altså forstås som de delene av fiksjonen man sjelden interagerer med, men som likevel preger spillet.
_________________________________________
SPILLGREP
Bruken av rolleark er et spillgrep. I rollearket møter fortellerkunsten spillets interaktive metode. Rollen er sammensatt og gir store muligheter for handling, men i prinsippet er den som brikken din i et brettspill. Rollearket er ditt grunnlag for handling i spillet, og det grunnelementet din fantasi kretser rundt.
Å sette nivåer på evnene er et spillgrep. Det gir innsikt i rollens sterke og svake sider. Gjennom kvantifisering settes evnene i forhold til en forhåndsdefinert skala. Dette gir rollen et lett gjenkjennelig styrkeforhold til andre roller.
Å bruke terningen er et spillgrep. Den brukes til å avgjøre om rollen mesterer utfordringer og viser hvordan rollen gjør det i de enkelte deler av spillets konflikter. Den gjør at deltagerne kan se hvor store muligheter rollen har for å gå seirende ut av en konfrontasjon, men samtidig gjør den at de ikke kan være sikre på utfallet.
Å betrakte alle spillerne som likeverdige er et spillgrep. Dette har lange tradisjoner i all interaktiv virksomhet, og grunner seg i den enkle psykologi at folk yter best dersom de opplever at alle har like muligheter og lik relevans. Hver eneste spiller har en rolle som betyr mer enn andre roller for dem, og som har like stor tilstedeværelse i spillet. Rollespillet handler like mye om en tjener og en baron, så lenge begge er roller. Spillteknisk er det ikke noe skille mellom dem.
Målsettinger er et viktig spillgrep. Romanse! gir en helt klar måte å ”vinne” spillet på. Rollene lykkes gjennom å skape et kjærlighetsfylt og lykkelig ekteskap med en ”uoppnåelig” person. Samtidig finnes det målsettinger som ikke er så tydelige. Spillerne lykkes like mye med å spille ut en tragedie, der rollene mislykkes, dersom selve spillingen er morsom. Viktigst av alle målsettinger i rollespillet er Den Gode Spilling.
Vennlig hilsen
Tomas H.V. Mørkrid
- forfatter av Rollespillet Fabula, http://www.fabula.no
- konsulent Trafo-kunstprosjekt, http://www.trafo.no
- leder for stiftelsen Norske Rollespill
______________________________
INNLEDNING
Rollespillet bygger på lekens metode. Leken er intuitiv og kreativ, medskapende og viltvoksende. I rollespillet brukes samtidig grep fra fortellerkunst og spill. Disse grepene skiller rollespillet fra leken. Rollespillet får fastere rammer og klarere retning. Det skaper en enhetlig og konsekvent fiksjon, og gir grunnlag for et mer viljestyrt og bevisst samspill. Rollespillet blir en uttrykksform der fremføringen skjer på spillskaperens premisser, men med utgangspunkt i deltagernes ressurser. De må bruke seg selv for å gi rollespillet dramatisk innhold.
Rollespillet har en metode der innspill og samspill er en forutsetning for deltagelse. Deltagernes fantasilek blir synliggjort i dialogen mellom dem, og springer samtidig ut av denne. Rollespillet drives fremover av dialogens dynamiske natur. ”Det ene ordet tar det andre”, og et drama blir til. Det ligger latente synergi-effekter i kommunikasjon rundt egne fantasibilder. De kan forsterkes, berikes og utdypes, samtidig som den sosiale og mentale relevansen øker. I rollespillet utløses denne synergien ved hjelp av konkrete forteller- og spillgrep.
_________________________________________
FORTELLERGREP
Bruken av en forteller i dette spillet er et fortellergrep. Fortelleren er en arrangør og leder av spillet. Han er ”ånden” som driver spillets fysiske og sosiale omgivelser. Han beskriver hvor de er, hvem som er der sammen med dem, og hva som skjer. Han tar initiativet til nye scener, introduserer nye biroller. Han gestalter de store skurkene i spillet, og kjærlighetens utkårede. Bruken av en forteller åpner store muligheter i spillet.
Det er et fortellergrep å gi hovedrollene i dramaet egne ”skytsånder”. Dette er ett av grepene som skiller rollespillet fra fortellerkunsten. Spillernes interaksjon med hverandre og med omgivelsene i spillet, gjennom rollene, gjør dramaet uberegnelig og levende. Det gjør deltagerne i spillet til medskapere. Sammen skaper de én stor fortelling, om følget rollene utgjør. Hver spiller skaper samtidig en fortelling for sin rolle. ”Fortellinger” i vanlig forstand er det ikke, men når det fungerer godt blir rollespillet både fargerikt og levende, en fortellingens ”spindelvev” der alle deltagerne er med og fletter tråder.
At fortelleren styrer kjærligheten er et fortellergrep. Spillerne styrer sine roller i alt, bortsett fra dette ene. Det illustrerer det faktum at rollene selv ikke kan styre hvem de forelsker seg i. At kjærligheten er uimotståelig hører med til dette. Det gir fortellerens bestemmelse konsekvens, og er grunnlaget for et melodrama. Du finner uimotståelig kjærlighet i litteraturen også, for eksempel hos Jane Austen og William Shakespeare.
Å gi forskjellige rolleark til rollene er et fortellergrep. Det støtter spillerens bilde av rollen, og bygger opp under forskjellene dem imellom. Rollene befinner seg i et samfunn fjernt fra idealene om likhet, brorskap og rettferdighet. Det er forskjell på adel og folk. Det er forskjell på damer og herrer. Ordbruken og sitatene på rollearket er en del av dette. Språk er kultur. Det er ganske viktig hvilke ord vi bruker.
Informasjonen om rolletypene kan brukes som støtte underveis i spillet. Ta kopier av disse sidene, gjerne på baksiden av rollearkene, slik at spillerne kan ha denne informasjonen tilgjengelig hele tiden. Her kan de hente viktig innsikt om rollen og samfunnet rundt den. Denne innsikten kan omsettes i både ord og handling. Det gjør spillerne tryggere på rollen, og gjør det lettere for dem å ta initiativer. Når spillerne følger seg hjemme i miljøet blir spillet bedre.
Det er et fortellergrep å la spillerne ta valg for sin egen rolle. De blir kjent med rollen og får sterkere følelse for den. Å sette opp rollen på et skjema med faste punkter kan virke både hemmende og banalt. Rollearket er likevel en støtte for intuisjon og kreativitet. Fordi rollen settes opp skjematisk, blir den lett å bruke. Fordi den er stikkordpreget, blir personlighet og karakterdybde noe spilleren skaper underveis i spillet.
Måten informasjonen om miljøet formidles på er et fortellergrep. Her snakker vi ikke bare om tekstens kvalitet og innhold, men også om hvordan den organiseres for bruk i spillet. Det velges vanligvis å stykke opp stoffet i hierarkiske strukturer, i krysningen mellom en lærebok og et oppslagsverk. Når elementene i bunnen av strukturene er funksjonelle, og lett bringes i interaksjon med rollene, skapes et ”levende” miljø.
Myter er et viktig fortellergrep. Romanse! gjør det kjærlighetsfylte og lykkelige ekteskapet til hovedmyten. Makt er også en myte, manifestert gjennom drømmen om ekteskap med en prins eller prinsesse. Det gode vennskapet er en annen myte. Den hellige Hånden er en myte som influerer mye av spillet. De palmiske riker, det hellige landet Soria og demonene i Taklamar er alle del av spillets myter. Myter kan altså forstås som de delene av fiksjonen man sjelden interagerer med, men som likevel preger spillet.
_________________________________________
SPILLGREP
Bruken av rolleark er et spillgrep. I rollearket møter fortellerkunsten spillets interaktive metode. Rollen er sammensatt og gir store muligheter for handling, men i prinsippet er den som brikken din i et brettspill. Rollearket er ditt grunnlag for handling i spillet, og det grunnelementet din fantasi kretser rundt.
Å sette nivåer på evnene er et spillgrep. Det gir innsikt i rollens sterke og svake sider. Gjennom kvantifisering settes evnene i forhold til en forhåndsdefinert skala. Dette gir rollen et lett gjenkjennelig styrkeforhold til andre roller.
Å bruke terningen er et spillgrep. Den brukes til å avgjøre om rollen mesterer utfordringer og viser hvordan rollen gjør det i de enkelte deler av spillets konflikter. Den gjør at deltagerne kan se hvor store muligheter rollen har for å gå seirende ut av en konfrontasjon, men samtidig gjør den at de ikke kan være sikre på utfallet.
Å betrakte alle spillerne som likeverdige er et spillgrep. Dette har lange tradisjoner i all interaktiv virksomhet, og grunner seg i den enkle psykologi at folk yter best dersom de opplever at alle har like muligheter og lik relevans. Hver eneste spiller har en rolle som betyr mer enn andre roller for dem, og som har like stor tilstedeværelse i spillet. Rollespillet handler like mye om en tjener og en baron, så lenge begge er roller. Spillteknisk er det ikke noe skille mellom dem.
Målsettinger er et viktig spillgrep. Romanse! gir en helt klar måte å ”vinne” spillet på. Rollene lykkes gjennom å skape et kjærlighetsfylt og lykkelig ekteskap med en ”uoppnåelig” person. Samtidig finnes det målsettinger som ikke er så tydelige. Spillerne lykkes like mye med å spille ut en tragedie, der rollene mislykkes, dersom selve spillingen er morsom. Viktigst av alle målsettinger i rollespillet er Den Gode Spilling.
Vennlig hilsen
Tomas H.V. Mørkrid
- forfatter av Rollespillet Fabula, http://www.fabula.no
- konsulent Trafo-kunstprosjekt, http://www.trafo.no
- leder for stiftelsen Norske Rollespill
