TomasHVM
Swordsman
Dette er en forklaring av noen begreper i forhold til muntlige rollespill, gitt på den norske nyhetsgruppen for disse. Kanskje noen av tankene er interessante for svenske rollespillere også. Værsågod!
METODE
Metoden er måten vi spiller på. Det inkluderer fortellertekniske grep, og eventuelle spilltekniske grep. Det kan diskuteres om fysiske og sosiale betingelser for spillet (sted, forhold mellom deltagere, forhold mellom kommunikasjonsnivåer, osv.) hører hjemme under metoden. Jeg er ikke sikker.
Det som helt klart er en del av metoden er konfliktløsningen (hvordan konflikter i dramaet løses). Rolleinndeling i form av spilleder og spillere er en del av metoden. Deltagernes forskjellige funksjoner i spillet er en del av den, og deres rettigheter. Konkrete fortellergrep og spillgrep utover konfliktsystemet er en del av den. Spesielle sjangergrep er ofte metodiske. Dette gjelder uansett om metoden er klart definert eller ikke.
MILJØ
Miljøet består av bakgrunnsinfo om setting og konflikter. Eventyrene og elementene i dem er en del av miljøet, men inneholder ofte råd om fremgangsmåte (som tilhører metoden). MIljøet er altså den rammen spillet er ment å virke innefor, den fiksjonen dramaet springer ut av.
MILJØ OG METODE
All "realisering" av miljø i faktisk spill er en del av metoden. Møtet mellom miljø, metode og deltagere skaper dramaet.
Jeg for min del bruker "metode" og "miljø" for å beskrive to grunnelementer en spillbok må inneholde. Begrepene er ikke viktige for egen del. Jeg bruker dem fordi jeg opplever at de er nyttige. De gir en klarere navnsetting av to viktige deler i rollespillets natur. Det hjelper meg til å tenke rundt rollespill.
De står selvsagt i forhold til eldre begreper. Problemet er at eldre begreper er vokst frem av tradisjonelle rollespill, for det meste terningbaserte og like i grunnsyn. Begrepene vi har arvet har ikke utviklet seg i takt med tankene rundt rollespill, og de har derfor dårlig nytteverdi og presisjon. Vi trenger bedre begreper for å tenke friere, skjønne mer, komme videre, skape bedre spill.
ELEMENTER
Oppdelingen i metode og miljø er et forsøk på å klargjøre litt av tenkningen rundt rollespill. Det samme er min evige preken om "elementer" i rollespillet. Det vil si de delene av miljøet spilledere og spillere sjonglerer med for å skape dramaet. Det inkluderer roller, biroller, statister, steder, handlinger, motiver, bakgrunn, og så videre. Jeg tror miljøet må konkretiseres i elementer som er anvendbare i spillingen. Hvis ikke vil spillingen gjerne halte litt (slå opp i boken, finne på nye elementer, tenkepause...).
Eksempel: Det er ikke nok å skrive interessant om Stortinget og dets historie i et politisk rollespill. Spillskaperen må legge til rette for at partier, politikere, påvirkere, standpunkter og saksgang lett kan brukes i spillet. Eventuelt så må spillederen omarbeide Stortingsinformasjonen til anvendbare elementer for sine spillinger.
"Elementer" er med andre ord ikke navnet på en adskilt del av spillet, slik miljø, metode og drama er. Elementer sier noe om funksjonaliteten i spennet mellom miljø og metode. Gjennom bruk av elementer kan man "planlegge for improvisasjon". Det blir lettere å la dramaet løpe i ville retninger når grunnlaget for dramaet er delt opp i elementer. De kan lettere tilpasses og inkluderes, eller "sjongleres med".
DRAMA
Drama er et begrep jeg har begynt å bruke i det siste fordi jeg er lei av å henvise til andre kunstarter i min forklaring av rollespill. Jeg godtar ikke at det er umulig å forklare rollespill. Det slår meg som en arrogant holdning: "Vi driver med noe så komplisert at du ikke kan forstå det". Det jeg opplever er at om man sier: "Rollespill er som teater uten kostymer, der du må skape replikkene selv" så har man tapt på forhånd. Det første man da faktisk sier er at "rollespill er teater". De etterfølgende utdypningene av denne påstanden forsvinner i åpningens sterke bilder (alle VET hva teater er), sammen med lysten til å prøve ("jeg er ingen skuespiller").
Jeg velger altså å bruke "drama" fordi dette faktisk ikke vekker så sterke teaterassosiasjoner (noen får dem, men ikke så mange, og ikke så sterke). Det gjør det enklere å beskrive rollespillet på egne premisser, og slik unngå misforståelser av typen: "Åja, rollespill er som et janitsjarorkester uten noteark"! Det blir også enklere å forklare rollespill når jeg forstår det bedre selv, og i den sammenheng er drama et nyttig begrep (se nedenfor).
I utgangspunktet er drama et tilnærmet nøytralt begrep innenfor det som kalles "dramatiske kunstformer" (teater, film og litteratur). Grunnbetydningen er: "diktverk som levendegjør en sammenhengende rekke begivenheter gjennom handlende personers replikker".
Jeg velger derfor å bruke drama som navnsetting på "de sammenhengende rekker av begivenheter vi skaper i et rollespill, gjennom å handle, snakke og reagere på vegne av rollene". Dette blir rollespillets drama.
Jeg ser behovet for dette begrepet fordi rollespill er mer enn "spill av roller". Det er også en rekke begivenheter. Miljøet er grunnlaget for det vi skaper i spillet. Metoden er måten vi skaper det på. Dramaet er det vi skaper. Drama gir altså en avgrensing av miljø og metode, og fyller ut bildet av hva et rollespill er. Samtidig løfter det rollespillet fra å handle om roller, til å handle om det rollene er en del av. Drama setter et nødvendig navn på produktet av spillingen.
ROLLEN
Rollene er viktige nok til at begrepet "rollespill" er naturlig som navn på denne kunstformen. Rollene er spillernes åpning til dramaet. Birollene er spillederens åpning til dramaet. Det er egentlig ingen vesentlig forskjell på roller og biroller. La meg kalle dem "roller" her, for enkelhets skyld.
Det er gjennom rollene vi engasjerer oss i dramaet, opplever det, og gjør erfaringer i det. Jeg gjør en tredeling her for å prøve å forklare noen viktige poeng.
- Engasjement i rollen lar oss uroe oss for de konsekvensene våre valg har for rollen ("mitt ego i spillet"). Vi lever oss inn i rollen på forskjellige nivåer. Hvor dypt vi lever oss inn i den viser hvor dypt spillet kan påvirke oss. Dette er spillerens valg, men det er påvirket av spillet, de andre spillerne og spillederen. I tradisjonelt rollespill er engasjementet gjerne fokusert på rollen som en agent (handlende), ikke som en avatar (følende). Det er mulig for en spillmetode og/eller en spilleder å fordre større engasjement i rollen, og få det.
- Opplevelsen av rollespillet er de indre bilder samspill og skildringer i spillet skaper, gjennom rollen vår. Dette kan identifiseres med den ytre handlingen i spillet, og blir gjerne det i tradisjonelle rollespill. Dette er den mest åpenbare delen, og den delen som er mest fremtredende i tradisjonelle rollespill, noe som avspeiles i påstanden: "rollespill er bare underholdning". Tradisjonelle rollespill er sjelden noe mer enn underholdning, så påstanden er for så vidt sann. Men det er sannsynlig at bildene er mer "fargesterke" om opplevelsen er støttet av dyp innlevelse i rollen, og at opplevelsen blir sterkere av det. Da snakker vi om opplevelser vel så sterke som de tradisjonelle kunstarter gir (film, teater, litteratur, etc.), og dermed kan rollespill være noe i tillegg til, eller noe annet enn "underholdning".
- Erfaring er de innsikter et rollespill kan gi, gjennom vår innlevelse i rollen, og våre opplevelser med den. Det er mulig å gjøre erfaringer i rolle som er gyldige for deg som menneske, utover dramaets fiktive rammer. Rollen gir muligheten til å erfare noe "som en annen", og åpne opp for personlige valg vi tidligere ikke hadde. Det er sannsynlig at de innsikter man sitter igjen med, som er gyldige utenfor spillet, varierer med rollespillets tema og realisme. Regelstyrt spilling reduserer erfaringspotensialet. Ritualistisk spilling (de samme monstrene, i de samme hulene, osv.) reduserer det også. I et rollespill med spillederen i en sentral funksjon er det sannsynlig at dennes livserfaring er avgjørende for potensialet. Jeg tror at vi likevel alltid lærer noe av rollespillet, ofte i svært liten grad, nesten alltid uten å vite hva vi lærer, men likevel _alltid_. Dette er med på å gjøre rollespill levende og viktig for oss. Det er også mulig å skape rollespill med læring for øye, og lykkes med det. Det kan skje på egne vegne, gjennom rollen man skaper, eller på vegne av andre, gjennom konfliktene/stemningen man skaper.
De tre begrepene kan settes opp med hver sin "nøkkel":
<ul style="list-style-type: disc">[*]Innlevelse ---> motivasjon
Opplevelse ---> aksjon
Erfaring ---> reaksjon[/list]
Nåvel, nok om det. Jeg syns dette var gøy, håper det sporet til nye tanker. Takk for oppmerksomheten.
__________________
Vennlig hilsen
Tomas H.V. Mörkrid
Oslo, Norge
http://www.fabula.no
METODE
Metoden er måten vi spiller på. Det inkluderer fortellertekniske grep, og eventuelle spilltekniske grep. Det kan diskuteres om fysiske og sosiale betingelser for spillet (sted, forhold mellom deltagere, forhold mellom kommunikasjonsnivåer, osv.) hører hjemme under metoden. Jeg er ikke sikker.
Det som helt klart er en del av metoden er konfliktløsningen (hvordan konflikter i dramaet løses). Rolleinndeling i form av spilleder og spillere er en del av metoden. Deltagernes forskjellige funksjoner i spillet er en del av den, og deres rettigheter. Konkrete fortellergrep og spillgrep utover konfliktsystemet er en del av den. Spesielle sjangergrep er ofte metodiske. Dette gjelder uansett om metoden er klart definert eller ikke.
MILJØ
Miljøet består av bakgrunnsinfo om setting og konflikter. Eventyrene og elementene i dem er en del av miljøet, men inneholder ofte råd om fremgangsmåte (som tilhører metoden). MIljøet er altså den rammen spillet er ment å virke innefor, den fiksjonen dramaet springer ut av.
MILJØ OG METODE
All "realisering" av miljø i faktisk spill er en del av metoden. Møtet mellom miljø, metode og deltagere skaper dramaet.
Jeg for min del bruker "metode" og "miljø" for å beskrive to grunnelementer en spillbok må inneholde. Begrepene er ikke viktige for egen del. Jeg bruker dem fordi jeg opplever at de er nyttige. De gir en klarere navnsetting av to viktige deler i rollespillets natur. Det hjelper meg til å tenke rundt rollespill.
De står selvsagt i forhold til eldre begreper. Problemet er at eldre begreper er vokst frem av tradisjonelle rollespill, for det meste terningbaserte og like i grunnsyn. Begrepene vi har arvet har ikke utviklet seg i takt med tankene rundt rollespill, og de har derfor dårlig nytteverdi og presisjon. Vi trenger bedre begreper for å tenke friere, skjønne mer, komme videre, skape bedre spill.
ELEMENTER
Oppdelingen i metode og miljø er et forsøk på å klargjøre litt av tenkningen rundt rollespill. Det samme er min evige preken om "elementer" i rollespillet. Det vil si de delene av miljøet spilledere og spillere sjonglerer med for å skape dramaet. Det inkluderer roller, biroller, statister, steder, handlinger, motiver, bakgrunn, og så videre. Jeg tror miljøet må konkretiseres i elementer som er anvendbare i spillingen. Hvis ikke vil spillingen gjerne halte litt (slå opp i boken, finne på nye elementer, tenkepause...).
Eksempel: Det er ikke nok å skrive interessant om Stortinget og dets historie i et politisk rollespill. Spillskaperen må legge til rette for at partier, politikere, påvirkere, standpunkter og saksgang lett kan brukes i spillet. Eventuelt så må spillederen omarbeide Stortingsinformasjonen til anvendbare elementer for sine spillinger.
"Elementer" er med andre ord ikke navnet på en adskilt del av spillet, slik miljø, metode og drama er. Elementer sier noe om funksjonaliteten i spennet mellom miljø og metode. Gjennom bruk av elementer kan man "planlegge for improvisasjon". Det blir lettere å la dramaet løpe i ville retninger når grunnlaget for dramaet er delt opp i elementer. De kan lettere tilpasses og inkluderes, eller "sjongleres med".
DRAMA
Drama er et begrep jeg har begynt å bruke i det siste fordi jeg er lei av å henvise til andre kunstarter i min forklaring av rollespill. Jeg godtar ikke at det er umulig å forklare rollespill. Det slår meg som en arrogant holdning: "Vi driver med noe så komplisert at du ikke kan forstå det". Det jeg opplever er at om man sier: "Rollespill er som teater uten kostymer, der du må skape replikkene selv" så har man tapt på forhånd. Det første man da faktisk sier er at "rollespill er teater". De etterfølgende utdypningene av denne påstanden forsvinner i åpningens sterke bilder (alle VET hva teater er), sammen med lysten til å prøve ("jeg er ingen skuespiller").
Jeg velger altså å bruke "drama" fordi dette faktisk ikke vekker så sterke teaterassosiasjoner (noen får dem, men ikke så mange, og ikke så sterke). Det gjør det enklere å beskrive rollespillet på egne premisser, og slik unngå misforståelser av typen: "Åja, rollespill er som et janitsjarorkester uten noteark"! Det blir også enklere å forklare rollespill når jeg forstår det bedre selv, og i den sammenheng er drama et nyttig begrep (se nedenfor).
I utgangspunktet er drama et tilnærmet nøytralt begrep innenfor det som kalles "dramatiske kunstformer" (teater, film og litteratur). Grunnbetydningen er: "diktverk som levendegjør en sammenhengende rekke begivenheter gjennom handlende personers replikker".
Jeg velger derfor å bruke drama som navnsetting på "de sammenhengende rekker av begivenheter vi skaper i et rollespill, gjennom å handle, snakke og reagere på vegne av rollene". Dette blir rollespillets drama.
Jeg ser behovet for dette begrepet fordi rollespill er mer enn "spill av roller". Det er også en rekke begivenheter. Miljøet er grunnlaget for det vi skaper i spillet. Metoden er måten vi skaper det på. Dramaet er det vi skaper. Drama gir altså en avgrensing av miljø og metode, og fyller ut bildet av hva et rollespill er. Samtidig løfter det rollespillet fra å handle om roller, til å handle om det rollene er en del av. Drama setter et nødvendig navn på produktet av spillingen.
ROLLEN
Rollene er viktige nok til at begrepet "rollespill" er naturlig som navn på denne kunstformen. Rollene er spillernes åpning til dramaet. Birollene er spillederens åpning til dramaet. Det er egentlig ingen vesentlig forskjell på roller og biroller. La meg kalle dem "roller" her, for enkelhets skyld.
Det er gjennom rollene vi engasjerer oss i dramaet, opplever det, og gjør erfaringer i det. Jeg gjør en tredeling her for å prøve å forklare noen viktige poeng.
- Engasjement i rollen lar oss uroe oss for de konsekvensene våre valg har for rollen ("mitt ego i spillet"). Vi lever oss inn i rollen på forskjellige nivåer. Hvor dypt vi lever oss inn i den viser hvor dypt spillet kan påvirke oss. Dette er spillerens valg, men det er påvirket av spillet, de andre spillerne og spillederen. I tradisjonelt rollespill er engasjementet gjerne fokusert på rollen som en agent (handlende), ikke som en avatar (følende). Det er mulig for en spillmetode og/eller en spilleder å fordre større engasjement i rollen, og få det.
- Opplevelsen av rollespillet er de indre bilder samspill og skildringer i spillet skaper, gjennom rollen vår. Dette kan identifiseres med den ytre handlingen i spillet, og blir gjerne det i tradisjonelle rollespill. Dette er den mest åpenbare delen, og den delen som er mest fremtredende i tradisjonelle rollespill, noe som avspeiles i påstanden: "rollespill er bare underholdning". Tradisjonelle rollespill er sjelden noe mer enn underholdning, så påstanden er for så vidt sann. Men det er sannsynlig at bildene er mer "fargesterke" om opplevelsen er støttet av dyp innlevelse i rollen, og at opplevelsen blir sterkere av det. Da snakker vi om opplevelser vel så sterke som de tradisjonelle kunstarter gir (film, teater, litteratur, etc.), og dermed kan rollespill være noe i tillegg til, eller noe annet enn "underholdning".
- Erfaring er de innsikter et rollespill kan gi, gjennom vår innlevelse i rollen, og våre opplevelser med den. Det er mulig å gjøre erfaringer i rolle som er gyldige for deg som menneske, utover dramaets fiktive rammer. Rollen gir muligheten til å erfare noe "som en annen", og åpne opp for personlige valg vi tidligere ikke hadde. Det er sannsynlig at de innsikter man sitter igjen med, som er gyldige utenfor spillet, varierer med rollespillets tema og realisme. Regelstyrt spilling reduserer erfaringspotensialet. Ritualistisk spilling (de samme monstrene, i de samme hulene, osv.) reduserer det også. I et rollespill med spillederen i en sentral funksjon er det sannsynlig at dennes livserfaring er avgjørende for potensialet. Jeg tror at vi likevel alltid lærer noe av rollespillet, ofte i svært liten grad, nesten alltid uten å vite hva vi lærer, men likevel _alltid_. Dette er med på å gjøre rollespill levende og viktig for oss. Det er også mulig å skape rollespill med læring for øye, og lykkes med det. Det kan skje på egne vegne, gjennom rollen man skaper, eller på vegne av andre, gjennom konfliktene/stemningen man skaper.
De tre begrepene kan settes opp med hver sin "nøkkel":
<ul style="list-style-type: disc">[*]Innlevelse ---> motivasjon
Opplevelse ---> aksjon
Erfaring ---> reaksjon[/list]
Nåvel, nok om det. Jeg syns dette var gøy, håper det sporet til nye tanker. Takk for oppmerksomheten.
__________________
Vennlig hilsen
Tomas H.V. Mörkrid
Oslo, Norge
http://www.fabula.no
