TomasHVM
Swordsman
Idiotiskt?
En svært eksplosiv og raljerende Rising skriver:
Vad försöker jag säga? Jo, att om man försöker ha en vetenskaplig syn på grundegenskaperna så är man HELT FEL UTE. Man gör bort sig. Man skiter på sig i direktsändning. Man är en fullkomlig fårskalle. Man är en fullblodsnolla.
Det er selvsagt ikke "helt fel" å tenke litt vitenskapelig, å relatere de evner man vil bruke i et rollespill til virkeligheten, og å sette navn på dem etter det. Man gjør ikke "bort sig" om man har dette utgangspunktet. Se bort fra disse ville karakteristikkene av Rising. Han har feil. Start gjerne med et "vitenskapelig" utgangspunkt.
Grundegenskaperna är verktyg i ett rollspel. Börjar man tro att de är något annat så har man inte fattat någonting. De flesta akademiker är visserligen så dumma, men vi andra måste visa att vi vet bättre.
Rising har helt rett i at evnene er verktøy til bruk i spillet. Jeg tror ikke han har like rett når han raljerer over akademikeres intelligens.
Man kan gjerne la "vitenskapelige" observasjoner om menneskets natur utgjøre fundamentet i et rollespill, men dette må selvsagt tilpasses formålet. Alt man setter inn i rollespillets konfliktsystem har en funksjon, og denne funksjonen må uansett beskrives og begrenses i forhold til andre elementer i systemet.
Eksempelvis kan man finne ut at rollens "Sjel" må deles opp i Kunnskap, Karisma og Kreativitet. Siden kan man finne ut at spillsystemet trenger større enkelhet, og dermed ende med å ha én evne for alt dette, som man kaller "Sjel". Så kan man forklare at "Sjel" inneholder både kunnskap, karisma, kreativitet og andre mentale egenskaper/evner/sider. Siden finner man ut at "Sjel" er feil navn på evnen, og velger å kalle den Intelligens, men med samme forklaring av dens funksjon i spillet.
Språket er en abstraksjon av virkeligheten. Det består av begreper med innhold som endres hele tiden. Ingen kan egentlig gi en fullgyldig tolkning av begreper som "intelligens". Det gjør at vi kan bruke dette begrepet nesten slik vi vil. Vi kan gi en tolkning av det som er gyldig og nyttig for vårt spill. Den bør bare ikke skjære for mye med det folk vanligvis oppfatter som intelligens. Så lenge vi tar hensyn til dette, vil vår bruk av begrepet oppfattes som saklig/troverdig/realistisk.
Det finns bara ett sätt att tänka som är vettigt, och det är att tänka spel.
Hmm... dette høres virkelig litt arrogant ut. Dersom man bare tenker spill, og tror at det er den eneste vettuge måten å tenke på, vil jeg si at man gjør seg selv til en virkelighetsfjern idiot... og en slik arroganse er ikke nødvendigvis den rette veien å gå for en spillskaper.
Det er bra å tro at spillskapere sitter med store kunnskaper og viktig kompetanse, men det er ikke nødvendig å kaste møkk på akademikere for å få frem det poenget. Skapere av rollespill er dyktige, de sitter vanligvis med store kunnskaper om verden og menneskene, og de er ofte svært kompetente systemkunstnere.
Spillskapere leker seg med naturlover og menneskeinnsikt i et praktisk skjæringspunkt mellom pur amatørisme og høyverdig kunst!
En svært eksplosiv og raljerende Rising skriver:
Vad försöker jag säga? Jo, att om man försöker ha en vetenskaplig syn på grundegenskaperna så är man HELT FEL UTE. Man gör bort sig. Man skiter på sig i direktsändning. Man är en fullkomlig fårskalle. Man är en fullblodsnolla.
Det er selvsagt ikke "helt fel" å tenke litt vitenskapelig, å relatere de evner man vil bruke i et rollespill til virkeligheten, og å sette navn på dem etter det. Man gjør ikke "bort sig" om man har dette utgangspunktet. Se bort fra disse ville karakteristikkene av Rising. Han har feil. Start gjerne med et "vitenskapelig" utgangspunkt.
Grundegenskaperna är verktyg i ett rollspel. Börjar man tro att de är något annat så har man inte fattat någonting. De flesta akademiker är visserligen så dumma, men vi andra måste visa att vi vet bättre.
Rising har helt rett i at evnene er verktøy til bruk i spillet. Jeg tror ikke han har like rett når han raljerer over akademikeres intelligens.
Man kan gjerne la "vitenskapelige" observasjoner om menneskets natur utgjøre fundamentet i et rollespill, men dette må selvsagt tilpasses formålet. Alt man setter inn i rollespillets konfliktsystem har en funksjon, og denne funksjonen må uansett beskrives og begrenses i forhold til andre elementer i systemet.
Eksempelvis kan man finne ut at rollens "Sjel" må deles opp i Kunnskap, Karisma og Kreativitet. Siden kan man finne ut at spillsystemet trenger større enkelhet, og dermed ende med å ha én evne for alt dette, som man kaller "Sjel". Så kan man forklare at "Sjel" inneholder både kunnskap, karisma, kreativitet og andre mentale egenskaper/evner/sider. Siden finner man ut at "Sjel" er feil navn på evnen, og velger å kalle den Intelligens, men med samme forklaring av dens funksjon i spillet.
Språket er en abstraksjon av virkeligheten. Det består av begreper med innhold som endres hele tiden. Ingen kan egentlig gi en fullgyldig tolkning av begreper som "intelligens". Det gjør at vi kan bruke dette begrepet nesten slik vi vil. Vi kan gi en tolkning av det som er gyldig og nyttig for vårt spill. Den bør bare ikke skjære for mye med det folk vanligvis oppfatter som intelligens. Så lenge vi tar hensyn til dette, vil vår bruk av begrepet oppfattes som saklig/troverdig/realistisk.
Det finns bara ett sätt att tänka som är vettigt, och det är att tänka spel.
Hmm... dette høres virkelig litt arrogant ut. Dersom man bare tenker spill, og tror at det er den eneste vettuge måten å tenke på, vil jeg si at man gjør seg selv til en virkelighetsfjern idiot... og en slik arroganse er ikke nødvendigvis den rette veien å gå for en spillskaper.
Det er bra å tro at spillskapere sitter med store kunnskaper og viktig kompetanse, men det er ikke nødvendig å kaste møkk på akademikere for å få frem det poenget. Skapere av rollespill er dyktige, de sitter vanligvis med store kunnskaper om verden og menneskene, og de er ofte svært kompetente systemkunstnere.
Spillskapere leker seg med naturlover og menneskeinnsikt i et praktisk skjæringspunkt mellom pur amatørisme og høyverdig kunst!