Hvor viktig er det?
Det er vel ikke viktig i seg selv å ha mange raser. Det er viktig å lage et bra spill, der eventuelle raser passer inn.
Det kan for eksempel passe med masse raser i et spill som Middle Earth Role Playing, av den enkle grunn at universet Tolkien skapte inneholdt mange raser. Uten rasene blir det ikke MERP.
Det kan for eksempel passe med to raser i rollespillet ROMANSE!, men bare én av dem er spillbar; nemlig menneskene! Menneskene tror på den hellige Hånden, og Håndens hellige land er truet av de onde ørkendemonene. De kalles altså "demoner", og er en annen rase, en rase man gjerne drar ut i hellig krig for å drepe.
I rollespillet PARANOIA passer det med én eneste rase, av åpenbare grunner.
I rollespillet SIRKUS brukes det bare én eneste rase, mennesker, til tross for at verden spillet foregår i har mange forskjellige raser; dvelere, dimriller, demoner, morfider, gaur. Flere av disse rasene er spillbare også, bare ikke i rollespillet Sirkus. Sirkus handler i utgangspunktet ikke om rasekonflikter og alminnelig "questing". Det handler om en sirkustrupp som reiser rundt og holder forestillinger, og om de konfliktene de kommer opp i underveis.
Det er altså ikke viktig med mange raser. Bruken av raser må avpasses til spillet. Noen spill er laget med mange raser, og har det som et sentralt fokus, gjerne for å klargjøre visse konflikter i verdenen. Andre spill vil bevisst ha uklare grenser i konfliktene, og spille på det.
Det er definitivt ikke viktig å ha mange raser som kun er klisjeer. I noen spill passer det med klisjé-aktige rolletyper, særlig i humoristiske spill, men i andre spill er forelegget at "rasene" skal være godt utbygde med historie, kultur og individuelle egenskaper.
I 1999 ga jeg ut Fabula, et spill med mange raser. Etterhvert har jeg funnet ut at de rase-rolletypene jeg først lagde fungerte dårlig i spillet. Det var standard fantasy-raser som dverger, alver, orker og troll (troll var ikke spillbare). Jeg har sluttet å bruke dem fordi de ble for lite interessante. De ble rett og slett ikke menneskelige nok, samtidig som de ikke ble umenneskelige nok!
Nå har jeg begynt å lage dem på nytt, under nye navn, og med flere rolletyper for hver rase. I prinsippet bygger jeg opp rolletypene for "orket" like detaljert og mangesidig som rolletypene for menneskene. Det finnes fire rolletyper for mennesker, og fire for orket. Orkets historie, kultur, forplantningsmåte, fysiognomi og psykologi er svært forskjellig fra menneskets. Dette ligger innbakt i orkets nye, originale rolletyper. Samtidig befolker de samme verden, og har innvirkning på hverandres utvikling. Dette påvirker også til en viss grad rolletypene. Da orket historisk har vært den tapende part i forhold til menneskene, er rolletypene deres absolutt mer "low-life", med vekt på brutalitet, tyvaktighet og andre effekter av alvorlige sosiale problemer. Orket er en rase og en kultur i krise, og har rolletyper som avspeiler dette.
Med en slik innstilling til raser i fantasirollespill, blir det en mye større jobb å introdusere en ny rase for spillerne. Det er mye som må gjøres. Det blir som å skrive en helt ny spillbok, med konsepter som er helt originale. I Fabula gjør jeg det bevisst med de tradisjonelle fantasy-rasene, men det er likevel noe jeg kommer til å bruke hele livet på. Orket er spillbart nå, men ikke ferdig. Dvelerne (spilelts dverger) er spillbare, men heller ikke de er ferdige. Dimrillene (spillets alver) er nesten ikke spillbare lenger. I min gjennomskriving er de blitt alt for fremmede til å gi mening for en spiller (spillere er jo mennesker, med sine spesielle sanser og begreper). For å beherske en rolle som dimrill i dag, må spilleren bruke en kampanje på å spille seg inn i den. Det finnes ikke noen annen måte å velge den rolletypen på i Fabula, og det krever en spesialsydd kampanje, noe som bare har skjedd én gang.
Så; når man skriver om raser i rollespill er det vanskelig å si hva som er "viktig", uten å ta for seg det enkelte spill, sjangeren det virker i, og spillskaperens mål med spillet. "Raser" i rollespill er svært mye forskjellig. De kan brukes på forskjellig måte.
(Själv föredrar jag Krusk, men det är bara jag.)